Featured

Mutte på Stad

This is the post excerpt.

Advertisements

Hei, eg heiter Una, og eg er i skrivande stund den einaste Alaskan Malamuten på Stad. (Matmor seier alle som har sett vêrmelding har hørt om Stad, for der nemner dei oss stadig vekk, seier ho.) Her bur eg saman med Matmor og Matfar, og ein heil flokk med kyr, kviger og kalvar.

Aller best trivst eg når eg får vere på tur! Her ser de meg og garden eg bur på:

blogg.jpg

Hi, My name is Una, the only Alaskan Malamute living close to Vestkapp, the westernmost point of Norway. I live with my human Mum and Dad – and a bunch of cows, heifers and calves. Hiking is my favorite activity.

Spesiell dag / Strange Day

I går fekk Chiko-venen min bli med Matmor ned på beitet mellom låven og vatnet. Det er eit ganske stort beite, med skogkrullar, einebusker, små haugar, ei elv – og vatnet, sjølvsagt. Eller vatna, rettare sagt. Der er to vatn, og ei lita elv som renn mellom dei. Mykje interessant å utforske der nede! Matmor sa at ei av kyrne der nede skulle kalve, så ho ville sjå at alt var i orden. Eg fekk ikkje vere med, sa ho, for eg ville kome til å skremme den stakkars kua. Skremme henne?? Eg ville kome til å leike med henne, ja, og kanskje prøve å jage henne litt – kva er det som er så skremmande med det?? Vel, Chiko-venen min fekk altså bli med, og kom tilbake og såg rett lukkeleg ut. Eg forstod at han hadde studert spennande lukter der nede.. Matmor var fornøgd også. Kua hadde gått roleg og ete gras, og såg sunn og frisk ut.

I dag tidleg gjekk Matmor ned på beitet åleine. Det betyr at ho forventar å finne ein kalv der nede. I slike tilfelle brukar ho å kome tilbake til huset, rope på Matfar, dei går ned på beitet i lag og kjem att med ku og kalv – og etter kvart får eg smake himmelsk herleg råmjølk. Men slik gjekk det ikkje i dag. Matmor kom rett nok tilbake, og ho ropte på Matfar – men ho gret!? Matmor og Matfar gjekk saman ned på beitet, men kom tilbake utan ku og utan kalv. Merkeleg!

Då vi åt frukost (vel, menneska mine åt frukost, og Chiko og eg tigga ved bordet, slik vi pleier), forstod eg at Matmor og Matfar var triste for noko. Dei sa kua hadde DRUKNA i vatnet, og kalven også, for det var ingen kalv å sjå nokon stad. Eg forstår det ikkje! Eg veit du kan SYMJE i vatnet, det er kjempekjekt, og eg veit du kan DRIKKE det, og det smakar godt. Men at du også kan DRUKNE i vatnet, har eg ikkje høyrt før. Ut frå dei triste fjesa til Matmor og Matfar, må det vere noko forferdeleg. Og tydelegvis også sjeldan: Matfar seier det har vore dyr på beitet ved vatna i meir enn tretti år, men ikkje eitt einaste dyr har drukna der nede. Før i dag.

Matmor sa at no måtte ho gjere noko kjekt. Ho ville ta med hundane på fjellet, sa ho. HURRA!! God ide!! Chiko-vennen og eg vart sett i bura våre i bilen, vi kjørte eit kort stykke, og så bar det til fjells. Vi hadde gått i om lag ein halv time, då telefonen til Matmor ringde. Ho høyrdest både forundra og glad ut, og kommanderte: «Tilbake til bilen!»

Yesterday, my friend Chiko got to go into the pasture between our barn and the lake with my Mum. It’s a fairly large pasture, with trees, bushes, small hills, a river – and the lake, of course. Actually, there are two lakes, with a small river between them. Lots of interesting stuff to explore there! Mum said one of the cows was expecting a calf, and she wanted to make sure the cow was ok. I couldn’t come, she said, because I would scare the poor cow. Scare her?? I would want to play with her, yes, – well, and maybe chase her, just a little, what is  so scary about that?? Anyway, Chiko came back looking happy, I could tell he had been studying lots of interesting smells down there.. My Mum was happy too, saying the cow was grassing peacefully, looking healthy and content.

This morning, my Mum went down to the pasture alone. That’s a sure sign that she is expecting to find a calf. She will come back up to the house, call for my Dad, they will go to the pasture together, come back with the cow and the calf – and eventually I will get to taste that divine colostrum milk. None of that happened today. She came back all right, and she called for my dad – but she was crying!? My Mum and Dad went together to the pasture, but came back without a cow and without a calf. Strange!

Over breakfast, I could tell that Mum and Dad were sad about something. They said the cow had DROWNED in the lake, and the calf too, since there was no trace of it. I do not understand any of it. I know you can SWIM in the lake, which is super fun, by the way, and I know you can DRINK it, and it tastes delicious. But I have never heard of DROWNING in it before. Judging by the sad faces of my people, it must be a dreadful thing. A rare thing, too, apparently. My Dad says there has been cattle grassing in that pasture by the lake for more than thirty years, but no animal has ever drowned in the lake before.

Mum said she needed to do something to cheer her up. She would take the dogs to the mountains, she said. HURRAH!! Good idea!! Chiko and me were put in the car, we drove for a little while, and off we went. We had been hiking for about half an hour when my Mum’s phone rang. She sounded like she didn’t quite believe what she heard. Then she told us: «Back to the car!»

20170916_122125.jpg

Kva?! Turen hadde jo nett begynt?! Både Chiko-venen og eg gjorde vårt beste for å få henne til å ta til fornuft. Chiko-venen prøvde til og med den morosame vri-seg-ut-av-selen-dansen sin. Uheldigvis mislukkast han denne gongen. Og Matmor heldt på sitt – tilbake til bilen skulle vi. Vel, når ho er slik, nyttar det eigentleg ikkje å argumentere med henne, ho må berre få viljen sin. Så vi gjekk tilbake, kjørte heim – og Matmor gjekk ned på beitet ved vatnet – igjen. Og denne gongen kom jammen ho og Matfar att med ein liten kalv!

What?! The hike had only just begun?! Both Chiko and I tried our best to reason with her. Chiko even tried that funny move he has, to get out of his harness. Unfortunately, he did not succeed. And Mum was adamant. When she is like that, there is no use arguing with her, really. So we went back, drove home – and Mum went down to that pasture – again. And this time, would you believe it, she and Dad came back with a little calf!

20170916_125618.jpg

Dei kalla han Petrus, og sa han var oppkalla etter naboen vår, Peter. Kalven kunne takke Peter for livet, sa dei. Viss Peter ikkje hadde snubla over han, ville han ikkje ha blitt funnen «i tide», sa dei, kva dei no enn meinte med det. Vel – dei merkelege hendingane denne dagen var ikkje over med dette. Eg forventa no å høyre at mjølkemaskina starta. Det skjedde ikkje. Eg forventa å få ein aldri så liten drope råmjølk. Det skjedde heller ikkje. Det som etter kvart skjedde, var at Matmor sette seg i bilen og kom att etter ein halvtimes tid – med to bytter – med råmjølk!? Råmjølk kjem då ikkje med bil, råmjølk kjem frå fjøset! Vanlegvis. Men ingen ting ser ut til å vere vanleg med dagen i dag.

Lukta av råmjølk fekk meg til å håpe. Men nei, denne gongen vart det ikkje noko på meg, sa Matmor, for vesle Petrus trong kvar dråpe, sa ho. Heldigvis for han, sa Matmor, var det ei ku i nabobygda som hadde kalva om lag samstundes, og som hadde meir mjølk enn hennar eigen kalv hadde bruk for. Nok til vesle Petrus. Men tydelegvis ikkje nok til meg. Hmf..

They called him Petrus, named after our neighbor, Peter. Said the calf owed his life to Peter. That if he hadn’t stumbled over it, the calf would not have been found «in time», whatever that means. Well – the day got stranger. I expected to hear the milking machine start. Didn’t happen. I expected a drop of colostrum milk to come my way. Didn’t happen. What DID happen, was that Mum got into her car, and came back after half an hour – with two buckets – of colostrum milk!? Colostrum milk is never brought by car, it comes from the cow shed! Usually, that is. But nothing seems to be usual about this day.

The smell of colostrum milk made me hopeful. But no, nothing for me, this time, my Mum said firmly, little Petrus needed every drop of it, she said. Luckily for him, she said, another cow had given birth in the neighboring village at about the same time, and had more milk than her calf needed. Enough for little Petrus. Evidently not enough for me. Hmf..

Sakna kvige, slåttonn og seksuell frustrasjon / Heifer, Harvest and Heat

Sakna kvige / Heifer

Det har gått ei stund sidan siste uppdatering frå meg. De skjønar, Matmor har hatt det for travelt til å hjelpe meg med maskin-skrivinga. Det begynte med at Matmor fekk ein telefon. Nokon hadde sett kviga vi har leita etter i vekesvis! Både Matmor og Matfar og dei fleste andre menneske, var sikre på at ho var daud for lenge sidan. Men, nei, ho var veldig levande, det var heilt tydeleg, då Matmor og gode hjelparar henta henne heim og inn i fjøset. Det siste hadde ho slett ikkje lyst til. Chiko og eg såg frå avstand korleis kviga hoppa og spratt og sprang hit og dit, med Matmor og hjelparane etter. Men tenk – VI fekk ikkje vere med på moroa!! No er ho i fjøset, og Matmor er VELDIG glad. Eg har besøkt henne ein gong, og eg tykkjer ikkje det dyret er noko å rope hurra for, akkurat. Eg fekk ikkje lov å stele maten hennar, eingong! Men Chikoen ser visst annleis på det, for han besøker henne ganske ofte. Matmor seier det er fordi han er roleg og oppfører seg fint overfor ungdyra, og at det gjer ikkje eg. Hm.. Eg vil jo berre ha tilgang til maten deira – det er då heilt naturleg, ikkje sant?

Long time – no update from me. Well, you see, my Mum has been too busy to help me type, really. The Mum-is-very-busy-season started with a phone call. Someone had seen the heifer we have been searching for for weeks. Everyone believed she must be dead. Turned out she was very much alive! My Mum and good helpers went to fetch her home, but neither I nor Chiko was allowed to help – how stupid wasn’t that?! Now she is in our cow shed, and Mum is very, very happy about it. I have visited her there once, and honestly, I don’t understand what all the fuss is about. Mum wouldn’t even let me steal her oats! That Chiko, on the other hand, visits her quite regularly. Mum says it’s because he is calm and well behaved around the heifers and bulls, whereas I am not. Hm.. I just want access to their food. What dog in it’s right mind wouldn’t??

OI000117.jpg

OI000115.jpg

Slåttonn / Harvest

Så kom slåttonna. Lange, kjedelege dagar med Matmor i fjøset eller i siloen, i staden for saman med meg. Takk og lov for at Chiko var her! Vi fekk lov til å leike i pausane. Utan han ville det ha vore reint uuthaldeleg kjedeleg. Men slåttonna i år har vore katastrofe, seier Matmor. Mykje regn har gjort markane altfor våte, så maskinene til Matfar har øydelagt mykje mark. Vel, spør du meg, hadde det vore betre å bruke tida på fjellet saman med Chiko og meg. Då hadde markane vore like heile – og det hadde vore mykje meir moro! (Kyrne hadde kanskje ikkje fått så mykje gras-fôr, men kva gjer vel det – mjølet smakar jo MYKJE betre!)

Then came HARVEST. Long, boring days with Mum in the cow shed or in the silo, instead of with me. Thank God Chiko was here! We got to play in the breaks. Without him, it would have been even more boring. This year’s harvest has been a disaster, my Mum says. Due to heavy and frequent rainfalls, the fields were too soaked to be harvested, really, and large part of them are now damaged by my Dad’s machinery. Well, if you ask me, they should have spent the time in the mountains with me and Chiko instead, and let the fields alone. That would certainly have been more fun! (There might not have been so much grass for the cows to eat the coming winter – but those oaths my humans keep giving them tastes so much better, so who cares?)

20170902_143756.jpg

Seksuell frustrasjon / Heat

Eg ELSKAR å leike med Chiko-en. For nokre veker sidan, vart det ekstra interessant å leike med han, og han oppførte seg herleg merkeleg, slik han aldri har gjort før. Men tenk – då fann Matmor ut at vi ikkje skulle få lov å leike i lag!! Ho oppfører seg verkeleg totalt irrasjonelt somme tider! Ho sa det var fordi eg hadde «løpetid», og ho ville ikkje ha kvelpar, sa ho. Vel, ikkje veit eg kva «løpetid» er, og eg har aldri sett ein kvelp, så for meg var leike-forbodet TOTALT MEININGSLAUST. Og akkurat då var kroppen så herleg rastlaus og merkeleg, og eg hadde berre SÅ lyst til å leike med bestevennen min. Det var verkeleg harde og frustrerande dagar!! Vi fekk ikkje ein gong gå tur saman. Det var for så vidt ok når Matmor henta meg og vi to gjekk tur. Men når Matmor tok med seg Chiko og eg måtte vere heime, tykte eg det gjekk over ALLE støvleskaft. Det gav eg også klårt uttrykk for, i tilfelle nokon skulle vere i tvil om kva eg tykte om den saka..

No har Matmor heldigvis teke til vitet att, og vi får både gå tur og leike saman igjen.

I LOVE playing with that Chiko. A couple of weeks back, playing with him got even more interesting, and he behaved in funny ways that he never has before. But would you believe my Mum – all of a sudden she forbade us to be together!! She really acts totally irrationally some times. Said it was because I was «in my heat», and that she didn’t want puppies. I don’t know what «heat» is, and I have never seen a puppy, so to me, that makes NO sense what so ever. But I DO know that I felt sort of funny, and wanted very, very badly to play with my best buddy – and it was refused. Tough and frustrating days!! Not just playing was forbidden – walks together, too. Which was ok, really, when Mum took me walking, and Chiko had to stay at home. But when Mum and Chiko took off, and I had to stay at home, my world collapsed. I cried out my discontent and frustration, so that nobody in the neighborhood was in any doubt about how I felt..

Luckily, my Mum has come to her senses again, and now lets us play together.

20170903_124650.jpg

Livet er urettferdig II / Life is not Fair II

EG BLEI KASTA UT AV MITT EIGE HUS!! EG HAR IKKJE ORD FOR KOR UFATTELEG UHØYRT DET ER!!!

I GOT THROWN OUT OF MY OWN HOME!! IT’S OUTRAGEOUS!!!

P8181856.JPG

Matmor sa det var fordi eg ikkje «oppførte» meg. Som det mennesket ho er, snur ho alt på hovudet, som vanleg. EG oppførte meg – det var Chiko-venen min som IKKJE oppførte seg, spør du meg! Likevel fekk han vere inne, medan eg vart kasta ut. DET ER URETTFERDIG!!!

Mum told me it was because I «misbehaved». Like the human she is, she is turning everything upside down. I certainly didn’t misbehave – my friend Chiko, did! And he got to stay indoors, whereas I was thrown out. IT’S NOT FAIR!!!

P8181863.jpg

Det som skjedde var at menneska mine (- eg gjentek: Menneska MINE) hadde pølser til middag. Då brukar eg alltid å få pølseskinna til Matfar. Eg må ligge på «pølse-plassen» min under bordet, vente så tolmodig som eg berre kan, så kjem til slutt fantastisk velsmakande pølseskinn under bordet til meg.

This is what happened: My humans (I repeat: MY humans) had sausages for dinner. Whenever they do, it is my experience that my Dad will give me his sausage skins. I just have to lie on my usual «sausage spot» under the table, and wait as patiently as I possibly can, and delightful, delicious sausage skins will come my way.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag fekk eg grunn til å tru at pølseskinna kunne kome til å ende opp ein annan stad, då han der Chikoen våga å kome for nær MIN Matfar, medan eg venta på MINE pølseskinn. Det kan ha sett ut som eg prøvde å ta livet av han, og det gjekk slett ikkje lydlaust føre seg, men eg hadde sjølvsagt ikkje til hensikt å skade han. Eg gjorde det berre klinkande klart for han at DEI PØLSESKINNA VAR MINE!!! Viss det ikkje er dårleg oppførsel å elge seg inn på MIN Matfar og MINE pølseskinn, slik Chikoen gjorde, så veit ikkje eg. Likevel var eg den som vart kasta ut – utruleg, ikkje sant!?! Matmor påstod Chiko trong litt ro og kjærleg merksemd for å kome seg frå sjokket. Hallo??? Viss nokon trong å kome seg etter å ha fått sjokk, så var det eg! Redsel-for-å-gå-glipp-av-godbit-sjokk er det verste sjokket ein Malamute kan få!!

Eg måtte vere ute til menneska mine var ferdige med maten. Då fekk eg lov å kome inn att. Matmor forlangte at både Chiko og eg måtte sitje og sjå på henne. Så fekk vi eitt pølseskinn kvar, omtrent akkurat nøyaktig samtidig. No fekk eg skryt! Det er tydelegvis dette Matmor tykkjer er «god oppførsel».  Merkeleg dame! Fullstendig irrasjonell oppførsel er det! Rasjonell og naturleg oppførsel ville vere å jage bort han der Chiko og ta begge pølseskinna sjølv!!

Today I had a most justified fear that the skins might end up elsewhere, when that Chiko dared come too close to MY dad while I was waiting for MY skins. It might have looked and sounded like I was going to kill him, which of course I wasn’t. I was just making it clear to him that THOSE SKINS BELONGED TO ME!!! If approaching MY Dad and MY sausage skins, like Chiko did, in MY house isn’t misbehaving, I don’t know what is. Yet I was the one who got thrown out – would you believe it?!? Mum said Chiko needed some loving care to get over the fright. What??? I was the one frightened out of my wits – frightened of loosing those skins. If anyone was in need of special care and attention, that would be me!!!

I had to stay outside until my humans had finished eating. When I was allowed back in, Mum made my friend Chiko and me sit down and look at her. Then we were given one sausage skin each, at almost exactly the same time. That simple act earned me a lot of praise. Apparently, this is what my Mum thinks is good behavior. Strange woman! I mean, the logical thing to do would be to chase off that Chiko and then eat both skins myself!!

P8181866.jpg

Musejakt / hunting mice

I kveld sa Matmor at venen min og eg skulle på kvar vår tur. Vi skulle sykle, sa  ho, og ho våga ikkje sykle med oss to saman. Eg kan ikkje forstå kvifor?? Sykkel-planane endra seg då det synte seg at bakdekket på sykkelen var flatt. Og trur de ikkje vi greide å overtale henne til å gå tur med oss begge på ein gong?  🙂

Å gå tur saman med Chiko-venen min er super-morosamt! Han er ekspert på å legge merke til interessante skapningar langs vegen. I kveld, til dømes, forstod han at det var mus i veg-grøfta! Eg forstod ikkje med det same kvifor han plutseleg boks ut av vegen, før eg såg halen på ei mus henge ut av munnen hans. Sjølvsagt ville EG ha den musa. Vi er då i Dalen MIN. Det burde vere heilt INNLYSANDE at alt som blir funne her, tilhøyrer MEG. Det var ikkje Chiko samd i. Og ikkje Matmor heller. Ho tok eit godt tak i selen min, og fekk meg til å gå på høgresida hennar. Chiko måtte gå på venstresida. Skikkeleg gledesdrepar!

Til slutt fekk vi lov til å gå føre igjen. Vi gjorde gode miner til slett spel, men hadde alle sansar opne. Eg heldt auge med Chiko frå augnekroken heile tida, så når han hoppa igjen var eg klar: Eg hoppa også, ein brøkdel av eit sekund etterpå. Matmor ropte «nei» av full hals, samstundes som ho fylgde etter oss ned i grøfta med det eg må seie var imponerande fart, til henne å vere. Ein skulle tru ho ville sette pris på å bli dradd med på musejakt, men det gjorde ho merkeleg nok ikkje. Vi fekk dugeleg med skjenn, og vart lova individuelle turar for all framtid. Og vi fekk ikkje eingong tak i musa!

Vennen min og eg bestemte oss for å blidgjere Matmor. Vi gjekk fint ved sidan av kvarandre, og sussa kvarandre litt i munnvika av og til. Det verka! Vi fekk høyre kor «søte» og «flinke» vi var, og sjølvsagt skulle vi få gå tur saman fleire gonger, når vi oppførte oss så eksemplarisk. Men det var før vi bokstaveleg tala drog Matmor ned gardsvegen vår. Akkurat det var nok ikkje eit sjakktrekk for å halde Matmor i humør, men vi greide rett og slett ikkje å styre oss. Nabokatta hadde gått der sekundar før oss, det kjende vi på lukta!!

Mum had promised me and my friend separate walks tonight. We were going biking, she said, and she didn’t dare biking with the two of us together. I wonder why?? She changed our plans when she found her bike with a flat tyre, and we talked her into taking both of us on a walk together. 

My friend Chiko is such fun walking with! He is even more observant than me when it comes to spotting interesting beings along the road. Tonight, for example, he sensed that there were mice in the ditch beside the road! I didn’t realize why he suddenly jumped off the road, until I saw parts of a mouse hanging out of his mouth. Naturally, I wanted that mouse. I mean, we are in MY valley, so naturally, everything found there belongs to me, right? Well, Chiko didn’t agree. Nor did my Mum. She grabbed my harness and made me walk close to her on her right hand side. Chiko was kept on her left hand side. Spoilsport!

Eventually, we were allowed to walk in front of her again. We both pretended there were no such thing as mice in the world, while keeping all senses alert. I watched Chiko from the corner of my eye all the time, and when he jumped again – I jumped too. My Mum yelled «no» at the top of her lungs, while at the same time following us into the ditch at terrific speed, for her. You would think she was happy that we dragged her along on the hunt, too, but strangely enough, she was not.. Told us off in no uncertain terms, she did. Promised us separate walks forever after. And we didn’t even catch that mouse!

To make her happy again, my friend and I decided to put on our best behavior. We walked side by side, sometimes kissing a little. It worked, as always. Mum told us how «cute» we were, and what «good dogs», and of course we could go walking again, all three of us. That was, however, before we literally dragged her down our driveway. Perhaps not the best way to keep Mum happy, but we just couldn’t help ourselves – that neighboring cat had walked there seconds before!!

20170815_180043.jpg

Kjelost/råmjølkspudding/kalvedans /Colostrum Pudding

Det beste med å få ein ny kalv, er KJELOST. Matmor seier at nokon også kallar det råmjølkspudding eller kalvedans. Kjært barn har mange namn, seier ho. Det smakar i alle fall fantastisk godt, same kva menneska kallar det! Ei riktig delikatesse, laga av den første mjølka kua produserer etter at ho har kalva. Den mjølka er forresten skikkeleg god, også. (Eg greier alltid å overtale Matmor til å la meg smake litt, når ho kjem inn med slike himmelske godsaker.) Men kor god ho enn er – kjelost er endå betre! Den merkelege Matmora mi et det ikkje(!), men Matfar elskar det. Og det er bra for meg, for det er mykje lettare å overtale Matfar til å dele godsaker, enn det er å overtale Matmor. Ho påstår at kjelost ikkje er hundemat, men det er sjølvsagt tull. Det er Matfar og eg heldigvis samde om, og han let meg alltid smake. Matfar er veldig grei!

I går kveld fann menneska mine endå ein liten kalv i skogen (no er det tre nyfødde kalvar i fjøset!) – og Matmor kom inn med masse råmjølk. Ho laga kjelost:

The best part of having a new calf on the farm, is COLOSTRUM PUDDING – a delicacy made from the first milk the cow gives after the calf is born. That milk is jammy (I always manage to talk my Mum into giving me a little taste, whenever she brings this heaven-made liquid into our house) – colostrum pudding is even better. My Mum, strange creature that she is, doesn’t eat it(!), but my Dad loves it. Which is a good thing, seen from my perspective, as it is always easier talking Dad into sharing his food, than my Mum. She claims colostrum pudding isn’t dog’s food, which is nonsense, of course. Me and my Dad fully agree on this, and he always lets me have a taste. Good man, my Dad!

Last night, my humans found another little calf in the woods (there are now three newly-borns in the cow shed!) – and Mum came in with lots of colostrum milk. She made colostrum pudding:

20170814_114253.jpg

Det seier eg berre, har du aldri smakt kjelost, ja, då har du gått glipp av noko!!

If you haven’t tried it yet, you have missed out!!

keilost.jpg

Resten av mjølka vart fylt på flasker. Matmor sier vi skal gi det bort til venene våre, for det er altfor mykje til at vi greier å konsumere det sjølve. Vel, eg er no ikkje så sikker på det – viss eg og Chiko-venen min fekk frie tøylar til å drikke så mykje vi ville, hadde det nok ikkje blitt så mykje att til menneske-venene til Matmor..

The rest of the milk was filled on bottles. Mum says it will be given away to our friends, since it’s way too much for us to consume. Well, I don’t know about that – if my friend Chiko and I were given free rein to drink as much as we would like, there certainly wouldn’t be much left for Mum’s human friends..

P8131855.JPG

Utekalving / New Calves Born in the Woods

I går gjekk Matmor tur i skogen nedanfor låven vår – og ingen av oss to hundane som bur på garden for tida, fekk vere med! Begge ville gjerne bli med. Begge måtte halde seg heime. Absolutt IKKJE normal oppførsel av Matmor! Eit sikkert teikn på at her var det noko unormalt på gang.. Så gjekk Matfar ned i skogen, også. Og den gamle dama som bur i nabohuset. Eg høyrde stemmer, føter som sprang, kyr som rauta. Eg høyrde at dei gjekk inn i fjøset. Eg kjende lukta av ei gamal ku eg veit eg har møtt ved fleire høve – og ei heilt ny ku-lukt, som eg aldri har kjent før. Så gjekk menneska ned i skogen igjen, og det heile gjentok seg. Merkeleg! Til slutt kom Matmor tilbake til meg. Ho sette seg ned og let meg lukte på kjeledressen hennar. VELDIG interessant! Det lukta skog, gras, kyr – og nytt liv. Det må vere fødd ein ny kalv! Men – vent – eg kjende TO ulike kalvelukter! TO nye kalvar?! Fødde i skogen min?! DET har ALDRI skjedd før! Å, som eg skulle ynskje at eg kunne gå og helse på dei nyfødde personleg. Men det får eg ikkje lov til. Matmor påstår at eg ikkje kan «oppføre» meg. At eg kom til å skremme dei – eller verre.. Hmf.. Eg får vel berre nøye meg med lukta, eg, då..

Yesterday my Mum went walking in the little wood beneath our barn – without any of us two dogs residing on the farm for the moment. Both of us wanted to come. Both of us had to stay at home. NOT normal behavior from our human! A sure sign something abnormal was up.. My Dad went into the woods, too. And the old lady living next door. I heard voices, running – and mooing. I heard them entering the cow shed. I could smell an old cow that I know – and a new one, that I have never smelled before.. Then they all went back to the woods, and the procedure was repeated. Strange! Eventually, my Mum came back to me. She sat down and let me smell her coverall. VERY interesting! She smelled of wood, grass, cows – and new life. A new calf must have been born! Now, wait a minute – there were two different calf smells – TWO new calves?! Born in MY woods?! I’m pretty sure that has never happened before! I wish I could go and say hello to them in person. But my Mum tells me «no». Claims I don’t know how to «behave». That I would scare them – or worse.. Hmf.. I guess I’ll have to make do with the smell, then.

P8121831.JPG

P8121808.JPG

P8121821.JPG

 

Etter denne storhendinga, tykte menneska mine at dei trong kaffi. NO fekk venen min og eg vere med i laget! Vi fekk til og med overtalt dei tobeinte til å dele vaflene sine med oss 😉

After such great events, my humans were in need of coffee. NOW my friend and I were allowed to join the party! We even talked them into sharing their waffles with us 😉

P8121832.jpg

Kveldstur / Evening Stroll

Min gode ven Chiko er hos oss enno, og eg berre ELSKAR han!! (Vel, i alle fall så lenge han ikkje får mat, eller for mykje merksemd..)

My good friend Chiko is still here, and I love him to bits (as long as he doesn’t get food or too much attention, that is..)

20170728_145950.jpg

I går fekk EG vere med på kløvtur, medan Chiko måtte vere heime med Matfar. Flott, Matmor, fornuftig avgjerd! Men etterpå fekk Chiko vere med Matmor på sykkeltur, medan eg måtte vere heime. Var det verkeleg nødvendig?

Etter fjøsstellet om kvelden, kom Matmor med bandet til Chiko og ville ha han med på kveldstur. Ho rekna med eg var trøtt etter kløvturen, sa ho. Hallo?! Eg er ALDRI for trøtt for tur!! Så eg sette meg ned framfor henne, og SÅG på henne. Fortalde henne med blikket akkurat kor forferdeleg eg ville synast det var å bli sett igjen heime. Malamute-mishandling, ville det vere. Grunnlag for å ringe Mat-tilsynet. Og det verka! Ho gav etter, og sa eg fekk vere med, eg også, men då måtte eg «oppføre» meg. Eg forstår verkeleg ikkje kva ho hintar til med slike formaningar? Eg er då den beste hunden i verda – det har ho sjølv sagt!

Eg veit kva kveldstur tyder. Det tyder å gå langs vatnet til vi kjem til det store skiltet, og så snu og gå heim att. Det visste ikkje Chiko. (Kanskje ikkje så rart, forresten, for han har ikkje vore med på det før.) Han trudde vi skulle til hunde-leikeplassen, som er same veg, men om lag dobbelt så langt. Så når Matmor snudde ved skiltet, vart han umåteleg skuffa. Først la han seg rett ned og berre såg på henne. Så sette han i gang med nokre veldig fasinerande danse-moves. Det såg nesten ut som om han prøvde å vri seg ut av selen sin? Eg VEIT at det ikkje er lov til å danse når ein går i band. Men kva i all verda skal ei jente gjere, då, når kavaleren hennar byd opp med lokkande røyrsler? Eg greidde berre ikkje å stå imot, men heiv meg med i dansen, eg også. Vi prøvde så godt vi kunne å dra Matmor med i dansen, også, men det ville ho IKKJE. Tok oss begge i kragen, gjorde ho, og gav grei beskjed om at her skulle det vere slutt på dansing, og at vi skulle gå fint. Vel, når ho er på det stillet, er det berre å gjere som ho seier..

Så vi «oppførte» oss, begge to. I om lag 300 meter. Då fann Chiko ein SKATT i grøfta! MI grøft. På MI kveldstur-rute. I MIN dal. Det burde vere innlysande at det var MIN skatt, også. Men nei, det tykte ikkje Chiko. Når ei jente blir utsett for SÅ openberr urettvise, MÅ ho få lov til å slåst for rettane sine, ikkje sant? Men neida, Matmor gjekk i mellom igjen. Slåsting er visst ikkje tillate, sjølv om det er aldri så mange innlysande gode grunnar til det..

Så fortesette vi heimover, då, og begge to oppførte oss så fint vi kunne. Eg stod til og med på kommando, medan Chiko gjorde frå seg. DET likte Matmor!

Nesten heime, er der eit lite skogholt. Det var godt skymt, så det var ikkje så godt å sjå noko mellom trea, men vi kunne høyre, og lukte. Korkje Chiko eller eg var i tvil om at det var HJORT i det skogholtet! Alle tankar på leiking og dansing og slåsting var som blåst bort – no var hjorten alt vi hadde i hovudet. NO var vi samde! Vi la oss i selen, begge to, og drog på framover det vi makta. Vi ville JAGE DEN HJORTEN!! Matmor er ikkje like interessert i hjortejakt som oss, men så lenge vi heldt oss på vegen, let ho oss springe, og prøvde å halde fylgje så godt ho kunne. (Eg trur kanskje ikkje ho hadde så mykje val – vi var trass alt to mot ein..)

Då vi kom heim, var Matmor godt andpunsten. Men ho greide å seie at NESTE kveldstur, ja, då skulle eg få vere att heime. Hæ?! Eg kan ikkje fatte og forstå kvifor??

Yesterday, my Mum took ME hiking, and Chiko had to stay at home with Dad. Way to go, Mum, wise decision! Afterwards, however, Chiko got to go biking with Mum, and I had to stay at home with Dad. Was that really necessary, I wonder?

In the evening, after milking the cows, my Mum came out, carrying Chiko’s leash in her hand. Said she was taking him for an evening stroll. She supposed I was tired, she said, after a long hike, carrying my backpack. Are you kidding me? I am NEVER too tired for a walk!! So I just sat down in front of her, accusing her of injustice and ill-treatment the best I could, with my eyes. And it worked! She said we could both come, as long as I «behaved». I honestly don’t know what she’s implying – I’m the best dog in the world, and those are my Mum’s exact words. 

I know what an evening stroll means. It means walking along the lake until we see the huge sign, then turn back and walk home. Chiko, ignorant dog that he is, didn’t know this (to his excuse, he has never taken part in our way of doing it before), so he assumed we were going to the playground for dogs, which is the same way, only twice as far. He got immensely disappointed when Mum turned us around by the huge sign. First he sat down and just looked at her, then he started to make some very interesting dance moves, it seemed to me like he was trying to free himself from his harness? I KNOW dogs aren’t supposed to dance while on the leash, but when a handsome male friend starts, what can a girl do? I couldn’t help myself, really, I just had to join in! My Mum, however, was NOT happy. We tried our best to pull at her, to make her dance too, but she wouldn’t listen. Took us both by the collar, she did, separated us and told us firmly to stop dancing and walk straight.. Well, when she is like that, there is only one thing to do, really: Do as she says..

We both «behaved» for about 300 meters. Then Chiko found a treasure in the ditch! MY ditch. On MY evening stroll route. In MY valley. I should think it OBVIOUS that he whould let ME have the treasure. Only he didn’t. Well, faced with such inappropriate behavior, what else could a girl do, than fight for her rights? Again, my Mum intervened. It seems fighting isn’t allowed either, even when there are countless good reasons for it..

So we continued on our way home, both close to our best behavior. I even stood on command, while Chiko did his business. Now, THAT made my Mum pleased!

Then we came to the little grove close to our home. It was getting dark, so we didn’t see much between the trees, but we could hear – and smell. No doubt about it – there were DEER in that grove!! All thoughts of playing or dancing or fighting were instantly gone. The deer were all we could think about. With one accord, Chiko and I pulled forward with all our might, we just wanted to CHASE THAT DEER!! Mum certainly doesn’t share our interest in deer, but as long as we stayed in the road, she let us have a good run and tried to keep up the best she could. (I don’t think there was much else she could have done, really, after all it would have been two against one..)

Back home, Mum had trouble catching her breath, but she managed to tell me that no way was I coming along on the next evening stroll. What?! I honestly don’t see why not???

Una og Chiko.jpg