Dei tre siste vekene av livet mitt har vore utanom det vanlege. Det byrja tidleg om morgonen, for ikkje å seie natta til, den 22. mars. Då pakka Matmor plutseleg ein bag og drog av garde – utan å seie adjø til oss, eingong! Både Prinsen og eg tykte dette var meir enn merkeleg. Ho var borte heile dagen, den komande natta og neste dag, også. Då ho endeleg kom heim att, hadde ho med seg den eldre mannen som besøkjer oss no og då. Til no har han alltid vore i lag med ei hyggeleg, eldre dame som snakkar til meg med mjuk stemme og klør meg mellom øyrene. Eg elskar dei begge to: Ho for kos og klapp, han for alle godbitane han stadig gir meg. Denne gongen, derimot, var ikkje den eldre dama å sjå. Og mannen var lei seg. Veldig lei seg. Eg kunne lukte det. Eg handla på instinkt: Gjekk rett forbi Matmor og bort til den sorgtyngde, eldre mannen, dansa for han, kosa med han, snakka med han – med andre ord, eg trøysta han så godt eg kunne.
Eg kunne merke at Matmor og Matfar var triste, også. Likevel gjorde dei sitt beste for å ta seg av meg, Prinsen, kyrne – og den hyggelege, eldre mannen. Så eg gjorde som dei, og prøvde etter beste evne å vere til hjelp og trøyst. Eg oppførte meg til og med upåklageleg overfor røvar-Prinsen. Matmor sa at vi var til stor trøyst, begge to. Eg var veldig klok, sa ho, og den vesle røvaren sytte for kjærkomne distraksjonar.
Prinsen og eg tok den eldre mannen med på fleire korte spaserturar i nærområdet.
The three last weeks of my life have been quite out of the ordinary. It all began in the night/early morning of Mars 22nd, when Mum suddenly packed a bag and left. The Prince and I both found it very strange that she would take off like that – she didn’t even say goodbye to us! She stayed away all day, all night, and the following day, too. When she turned up again at long last, she brought with her the elderly man that visits us from time to time. Up until now he has always been accompanied by a nice, elderly lady that talks to me in a soft voice and scratches me between the ears. I love them both: Her for the petting, him for the treats he so generously gives me. This time, however, the lady was nowhere to be seen. And the man was sad. Very sad. I could smell it. My instincts told me how to act: I went past my Mum and straight for the grieving old man, dancing for him, cuddling him, talking to him – in other words, comforting him the best I could.
I sensed that my Mum and Dad were sad, too. Even so, they tried their best to take care of me, the Prince, the cows – and the dear old man. So I followed their lead, and tried my best to be of help and comfort. I even was on my best behavior towards that rascal-Prince. Mum said we both were great sources of comfort. I was very wise, she said, and the little rascal ensured welcome distractions.
The Prince and I took the old man on several shorter strolls in the area.
Korte spaserturar kan vere kjekt, det, men eg kjende på meg at både Matmor og den eldre mannen trong nokre ordentlege turar. Den vesle Prinsen har for korte føter til slike ekspedisjonar, så her måtte EG ta ansvar. Og det gjorde eg med glede. Betre trøyst for sorgtyngde hjarte enn turar med meg i vakre omgjevnader, kan eg ikkje tenke meg. Naturen såg ut til å forstå dette også, og synte seg frå si beste side:
Short strolls can be quite fun, but I felt that both Mum and the old man were in need of some real hiking. I knew the Prince with his short legs wouldn’t be up to it, so I gladly stepped up and took responsibility. What better comfort for sorrowful minds, than hiking with me in beautiful surroundings? Nature seemed to understand this, and showed itself from its best side:
Den eldre mannen var hjå oss i ei veke. Så pakka Matmor både han og resten av flokken i bilen, og køyrde til Sogn, der den eldre mannen bur. Kvar gong vi er på beøsk der, lagar han hunde-hole til meg på altanen. Både han og den hyggelege, eldre dama som også bur der, besøker meg på altanen stadig vekk, og Matmor går tur med meg fleire gonger om dagen. Denne gongen laga den eldre mannen TO hunde-holer, ei til meg, og ei til den vesle Prinsen. (Eg sette sjølvsagt pris på dette, og brukte hola mi slik ho var meint å brukast: Til avsapping og søvn. Den vesle Prinsen, derimot, såg ut til å tru at hola var ein ny leik. Han gjorde sitt beste for å demontere heile greia. Og jammen lønte det seg å vere fantete: Han fekk sove inne hjå Matmor om natta, og var berre på altanen om dagen.) Denne gongen vart det meir tid på altanen enn eg kan hugse frå dei andre gongane eg har vore der, sjølv om Matmor, Matfar og den eldre mannen tok oss med på turar innimellom. Den eldre mannen kom ofte ut på altanen for å gje oss godbitar – og for å gjere naudsynte reparasjonar på hola til Prinsen. Men den eldre dama var ikkje å sjå denne gongen.
Eg kunne høyre travle vaske- og koke-lydar frå huset. Etterkvart kom det fleire folk som visst skulle bu der, og Prinsen og eg trefte nye vener.
Så kom ein lang, stille og trist dag. Prinsen og eg gjekk kvar sin morgontur med Matmor, før alle forlét huset og let oss to vere åleine på altanen i timevis. Matmor og Matfar stakk innom ein tur i løpet av dagen, slik at vi fekk gjere forretningar på plenen, så vart vi sette på altanen igjen. Eg sa til den vesle Prinsen at han måtte vente roleg i hola si, dei ville kome tilbake til slutt, sa eg, for det gjer dei jo alltid. Sjølvsagt hadde eg rett. Ganske langt ut på ettermiddagen tok dagen ei god vending for oss to på altanen: Prinsen og eg vart tekne med til hundeklubben sitt område, som ikkje er langt frå den eldre mannen sitt hus. Der er det lov for hundar å springe lause og leike.
Morgonen etter, la Matmor og eg ut på ein lengre morgontur.
The old man stayed with us for a week. Then Mum put us all in the car, and we set off for the old man’s house in Sogn. Whenever we stay there, he makes a den for me on the veranda, both he and the nice, old lady visit me there from time to time, and Mum takes me for walks several times a day. This time, he made two dens, one for me, and one for the little Prince. (I appreciated this, and used my den for what it was meant for: Relaxing and sleeping. The little Prince, however, seemed to believe the den was a new sort of game, and tried his best to demolish it. He got to sleep inside with Mum, and only stayed on the veranda during the daytime.) This time we spent more time on the veranda than I can remember from last time, even if Mum, Dad and the old man took us for walks. The old man visited us frequently, to give us treats – and to make necessary repairs on the Prince’s den. The old lady, however, was still nowhere to be seen.
I could hear busy sounds of cleaning and cooking from the house. Eventually, more people came to stay there, and the Prince and I made new friends.
Then came a long, silent and sad day. Mum took the Prince and me for morning strolls, before everyone left the house for hours on end. Mum and Dad made a quick visit during the day, letting us both do our business on the lawn, then we were left again. I told the little Prince to stay calm in his den, they would return eventually, they always do. I was right, of course. Quite late in the afternoon, the day had an upswing: The Prince and I were taken to the fenced in area not far from the old man’s house, where dogs are allowed to run free and play.
Next morning, Mum and I went for a long walk.
Matmor gret då sola stod opp. Ho sa at den eldre dama alltid hadde sett stor pris på å gå på tur i dette området. Matmor og ho hadde gått her saman mange, mange gonger, før eg kom inn i familien, sa ho.
Eg trur nok eg har forstått teikninga no. Den hyggelege, eldre dama er sårt sakna – og ho kjem ikkje tilbake. Dette er grunnen til at alle er triste. Og at dei treng ein hund – eller to – til å trøyste.
Mum cried when the sun rose. She said the old lady used to love walking in this area. The two of them had walked here together, numerous times, before I joined the family, she said.
I believe I have figured it out by now. The nice, old lady is sorely missed – and not coming back. Which makes everyone sad. And in need of a comfort dog – or two.
Mutte på Stad 